Fittehammer

Det var noen som ble litt opprørt da jeg kalte Lillehammer for Fittehammer her om dagen, og mente at det var veldig slemt. Jeg vet ikke om de snakka på vegne av fitter flest eller Lillehammer. Uansett vil jeg gjerne utdype.

Jeg tror vi alle kan være enig om at fitter egner seg bra til noen ting. Knulling for eksempel. Fitter egner seg bra til knulling. Mange fitter er utmerket til å føde barn med. Noen fitter kan røyke sigar og spytte ut kokte egg. Men dere, og her kommer det, å bygge og bo i ei fitte? Fitte som husrom? Det ville vel ikke vært særlig kult? Jeg vil påstå at det ville vært klaustrofobisk, klamt og mørkt, med stadig uforklarlig nedfall av en fuktig, hvit masse. Ikke helt ulikt Lillehammer.

Fittehammer vil bestå.

Øgler og blikkbokser

Burka-gruppa har manusgjennomgang og er kommet til den scenen hvor Anniken sitter fast i en bitteliten bokheis og Silje ringer og spør: “Hvor er du, det høres ut som du snakker inni en blikkboks?”

Lene: – Jeg har litt problemer med den der blikkboks-replikken. Det er liksom et litt for rart sammentreff at hun spør om det når Anniken faktisk sitter fast i den heisen.

Ingrid: – Det er jo sånn man sier. Akkurat som i sted når Anne hadde en litt rar stemme og jeg sa at hun hørtes ut som en øgle.

Lene: (Snakker inni i albuen. ) – Men hvordan høres det egentlig ut når man snakker inni en sånn heis, høres det ut som inni en blikkboks?

Ingrid: – Det er vel et fett, alle skjønner hva Silje mener. Jeg vet jo heller ikke hvordan en øgle egentlig høres ut, den høres helt sikkert ikke ut som Anne gjorde i sted, men alle skjønner hva jeg mener.

Lene: – Njaaa, er ikke helt enig i at det er det samme. Jeg skal forsøke å finne et eksempel… (Pause.) Jo! Det er litt som at jeg skulle ringt Anne rett før hun skulle på karneval og hadde kledd seg ut som en øgle. Og så, mens hun står der i øglekostymet sitt, sier jeg: “Hva er det med stemmen din, du høres ut som en øgle?”

…på den andre siden

Da jeg kom ut av dusjen var han borte, men på senga mi lå en gammel konvolutt fra banken med telefonnummeret hans og “Takk for ei fin natt.” “Høflig kar,” tenkte jeg, før jeg snudde konvolutten. Der sto det: “Hei. På refleksen, uten briller på min nese, åpnet jeg dette brev. Jeg har ikke lest det. Pappa”

Og bra er det.

Selvtaksering

Det var lørdagskveld og sjangerfilminnspillinga var over for cirka en dusj sida. Wrapfesten var angivelig i gang, og greia var at alle skulle kle seg ut som den sjangeren de hadde jobba på. På vei til festen møtte jeg Jørgen, som hadde vært på krigsfilm. Han var kledd ut som Saddam i den tida Saddam slapp å gjemme seg i hull. Med svart parykk og maskara i barten var han ganske overbevisende. “Jeg har alltid drømt å være høy og mørk,” sa han, før han sikta på meg med en plastpistol. Selv hadde jeg vært på bollywood, og siden innspillinga var over en time etter at vi egentlig skulle vært på festen nøyde jeg meg med en bindi i panna.

Krigsfilmgjengen var i det hele tatt de som virkelig hadde tatt seg bryet med kostyme, og en av de første jeg møtte da jeg kom inn døra på festen var Audun i rød kjortel og svart skjegg. Linlugg var blitt Sotlugg for å si det sånn. Eller Saddams gode hjelper som han selv kalte seg.

“Very nice woman,” sa han. “Very strong,” sa han mens han klemte på overarmen min. ” I like, I like. How much for one night? I give you 15 camels.” Smigret over dette generøse tilbudet takka jeg ja med det samme. Jeg mener; 15 kameler!

Like etter satt jeg ute på røykeverandaen og skrøt. “Audun ville kjøpe meg for 15 kamela! For bare én natt!” “Hæ?” svarte Tim. “Han spurte meg først. Om han kunne få kjøpe deg av meg for 15 kameler. Jeg svarte nei, at du var verd mye mer. Jeg skulle hvertfall ha 50.”

Tenk at jeg kunne ta så feil.

Først må du tørke av lepomaden

Som relativt nysingel har jeg gjenoppdaga lysten til å trekke ut på byen når helgemørket senker seg. De store suksessene har latt vente på seg, men jeg var ved friskt mot da jeg gikk hjem fra helgejobben min på lørdagsettermiddag. Jeg hadde invitert på vorspiel hjemme hos meg, og brukte timene fram mot gjestenes ankomst til å freshe opp både stua og meg selv.

Klokka var blitt åtte da den første gjesten kom, og jeg hadde kledd på meg badedrakten jeg hadde bestilt fra Amerika (Med et skjørt over, altså. Jeg er ikke Lady Gaga, for å si det sånn.), fønt den nye kuksuger-luggen min, lakka tåneglene og smurt leppene med Russian Red. Selv om noe av det første Gudrun lirte av seg var at “det her va et dårlig vors”, en uttalelse basert på manglende vinglass og en litt sliten vinopptrekker, lot jeg meg ikke stoppe. Jeg poppet popkorn, tok bilder av gjestene og var en god vertinne. For eksempel innrømte jeg øyeblikkelig at Ingrid hadde tatt med seg min fjert fra gangen og inn på stua, og at hun selv var uskyldig, og da Karsten skrev og spurte om det var liv, svarte jeg at “vi venter bare på deg”, og “det blir våt t-skjortekonkurranse når du kommer.”

Og så dro vi ut. Vi fant ut at vi skulle være litt ufilmskolsk og fortsette festen på Nikkers. Jeg ble så godt humør da vi kom inn dit at jeg måtte ta mange spensthopp etter hverandre. Vi dansa og drakk øl, og Ingrid pussa en tyggistyggende gutt med stripete genser på meg. Jeg klarte å sno meg unna, og gutten dro Ingrid i armen hun har senebetennelse i, så hun fikk straff.

Så begynte nedturen. Først fikk jeg avvist på visakortet mitt. Så fikk jeg øyenkontakt med en ganske søt gutt, og like etter kom han dit hvor vi satt. Vi snakka sammen, og han fortalte at han var 21 og gikk på trygd, og om jeg så ned på han av den grunn. Politisk korrekt og kåt som jeg var svarte jeg nei. Så sa han at jeg så fin ut, før han pekte mot brystpartiet mitt, og spurte om badedrakten var fylt opp, eller om det bare var luft. Jeg svarte at det var litt begge deler, og inviterte han til å kjenne etter, hvorpå han stakk pekefingern borti, og konstaterte at “der var pupp”.

Jeg følte at vi kom godt overens.

“Drikk dokker ikke?” spurte jeg. “Ølene våre står der borte,” svarte han. “Skal vi ikke gå dit og sette oss, da?” spurte jeg. “Nei, for der sitter kjæresten min,” svarte han. Jeg snudde meg og gikk.

Så skulle vi på Felix for å ta siste øl. På veien spurte jeg to gutter om jeg kunne få bomme en sigarett. Jeg vil understreke at jeg hverken var frekk eller smiskete, bare normalt høflig. Han ene tok opp en røykpakke fra lomma, åpna den og holdt den opp sånn at jeg akkurat ikke rakk den. “Først må du tørke av lepomaden.” Han refererte til min Russian Red. Jeg snudde meg og gikk.

På Felix var jeg så nedbrutt at jeg først tegna den veldig lille tissen til lepomade-fyren på en papirlapp, før jeg gikk på do og knytta nevene mine sånn at knokene hvitna. Så gikk jeg hjem. Han jeg egentlig ville snakke med så jeg ikke snurten av en gang.

Annekake rider igjen

På søndag oppretta jeg profil på Twitter, og da kjente jeg at det begynte å klø i bloggermusklene igjen (for jeg tror faktisk det er flere enn en som er involvert når man blogger). Jeg har tenkt på det en stund nå, og tror det er på tide å kaste seg uti det.